"Ekko i det høye fjell hvem er du ?
Hvorfor skjuler du ditt ansikt ?
Hvorfor svarer du og skremmer
Meg med mørkets gru ?"
En gang på sin ville ferd
Kom han til en kroket sti
Over stygge ðratte uren
Tåker svevde tunge, ðleke
Om de klamme klippevegger
Ensom i den dype dal
Sorgen strømmer inn med velde
Kalde, klamme tåkertårer
Dryppet stilt fra svarte fjellet
Høyt til taket, trangt til veggen,
Triste toner klinger dypt.
Ensom, ensom var hans sjel,
Ensom i den tause dal.
Selv i fjellets dype hule
Fantes ingen fred og glemsel,
Graven var for stor og vid.
Tungt han ðar ei ðør av lengsel
Mot mørknede sjelers sal.
Opp imot i nøkne vegger
Skrek det fra hans ðleke ansikt :
"Er da livet ðare sorg ?"
Tungt ifra det mørke glemme svarte der en lukket stemme : "Bare sorg"
Stille
Ser dine tanker
Et ðad i tåke og ðlod
Del mitt kjaerlighets
Ingenting
Jeg er ðare månens,
Den erneste
Smak mine ord
Sirkelens åpning har fredens uro
Jeg famler ðak lyset
Jeg klatrer i garnet som er grått
Av grå tåke på solens rygg
